Sperrefrister i lovverket
Det er statistikkloven og forvaltningsloven som regulerer sperrefrister og opphør av taushetsplikt.
Statistikkloven
Opphør av sperrefristen lengde utgår av Statistikkloven § 2-7. Der er det gjort et skille for opplysninger om personlige forhold (100 år) og opplysninger om drifts- og forretningsforhold mv (60 år). Opplysninger om personlige forhold inngår som statistisk grunnlagsmateriale, bl.a. til bruk i folke - og boligtellingene. Grensene for opphør av taushetsplikt ble vurdert i forbindelse med revisjonen av statistikkloven på slutten av 1980-tallet og senere i forbindelse med revisjon av forvaltningsloven.
Statistikklovens § 2-6 om offentliggjøring av opplysninger sier at opplysninger hentet inn etter fastsatt opplysningsplikt , eller som er gitt frivillig, ikke i noe fall skal offentliggjøres slik at de kan føres tilbake til oppgavegiver eller annen identifiserbar enkeltperson til skade for denne. Statistikkloven åpner imidlertid for at persondata kan avidentifiseres og utleveres til forskning, men identifiserbare data skal bare avgis i forbindelse med spesielt viktige samfunnsoppdrag, og krever dispensasjon fra Datatilsynet.
For å ivareta den tillit Statistisk sentralbyrå er avhengig av å ha i befolkningen er det viktig at taushetsplikten, herunder også varigheten av den, er hensiktsmessig utformet for å ivareta personvernhensyn.
Et hovedformål med en frist for opphør av taushetsplikten for personopplysninger er å hindre at slike opplysninger om privatpersoner frigis mens personene er i live.
Forskjellen mellom statistikkloven og forvaltningsloven
I forvaltningsloven § 13 c går det frem at det sperrefristen for sensitive personopplysninger og forretningshemmeligheter er 60 år. Samtidig er det i egne forskrifter til denne loven fastsatt både 80 år og 100 år for enkelte særlige sensitive opplysninger. Når kommunale folketellinger følger hovedregelen i forvaltningsloven på 60 år, mens opplysninger fra nasjonale folketellinger er tilgjengelige først etter 100 år, må det sees i sammenhent med at statistikkloven ikke opererer med et skille mellom sensitive og ikke-sensitive data slik forvaltningsloven gjør. Statistikkloven avgrenser heller ikke hvilke data som er å anse som personlige forhold. Alle opplysninger som SSB mottar som knytter seg til privatpersoner er dermed å regne som personlige forhold.
Kilde: SSB 24.11.204