Slektsforskning på telegrafister og telefonister

Større eksport og færre liv tapt

– Dette var revolusjonerende, telegrafen gjorde det mulig å kommunisere raskt over lange avstander, sier Laila Andersen hos Teknisk museum. Hun har tidligere jobbet som faglig leder for Telenor Kulturarv og som nesteleder i Telemuseet.

Den første telegraflinjen ble bygget mellom Christiania og Drammen, og tilbudet ble gradvis utvidet.

– Det var Telegrafverket som fikk oppdraget med å bygge ut Norges land med telegraftråder. Først i sentrale strøk, men raskt også i Lofoten. For med telegrafen fikk båter mulighet til å tilkalle andre båter om det var mye fisk i et område, eller be om mer agn. Etter telegrafen økte fiskeeksporten av fisk med en fjerdedel. Da telegrafen ble trådløs gikk færre liv tapt på havet, nå kunne det raskt varsles ved havsnød, sier Andersen, og legger til at den første trådløse telegrafen i Norge kom i 1906, mellom Sørvågen og Røst i Lofoten. De var først i Nord-Europa med offisiell trådløs telegraf.

Telegrafnettet ble bygget ut av flere hundre arbeidere som ble sendt ut til landets kriker og kroker.

– Det var utfordrende på grunn av topografien og de lange avstandene, men det gjorde også behovet for telegrafen stor. Arbeiderne, som ble kalt telerallere, jobbet hele sommeren, og bodde i telt og små stuer i området der arbeidet pågikk. I Nord-Norge og i fjellene kunne det være veldig kaldt. I tillegg måtte de bære jerntråder og telefonstolper, så det var et hardt arbeid, sier Andersen. Over Saltfjellet har turistforeningen merket en av rutene der telegrafen gikk, den historiske ruta heter Telegrafruta.

Omfattende prosess å sende telegram

Norge fikk etter hvert det mest utbygde telegrafnettet i verden. Men å bruke telegrafen var det ikke alle som hadde råd til å gjøre. Det kunne også variere hvor fort meldingen kom frem, alt etter hvor viktig den var.

– Om du skulle sende et telegram gikk du til nærmeste telegraf, som ofte lå i samme lokale som postkontoret, gikk til luka og sa du ville sende et telegram. Du skrev så ned beskjeden du ville sende, og så oversatte telegrafen teksten til signaler. Deretter ble meldingen sendt som morsesignaler og beskjeden ble sendt videre med telegrambud til riktig adresse. Det var samme hastighet på alle, men telegrafistene prioriterte selvsagt de viktigste meldingene først. Du betalte også per ord, så mange sendte tomme telegrammer eller telegrammer med en kort kode. Og så visste for eksempel kona at mannen hadde det bra om hun mottok denne beskjeden, sier Andersen.

Telefonen ikke for alle

Alexander Graham Bell fikk patent på telefonen i 1876, og utbyggingen av telefonnettet startet noen få år senere i Norge. Da hadde allerede noen enkeltpersoner skaffet seg både telefon og linje på egenhånd, for eksempel fra kontoret sitt og ned til fabrikken de eide. Men det var også mange som ikke hadde tro på nyvinningen i starten. Det var blant annet de som mente at om du skulle gjøre ordentlige forretninger, måtte dette tas skriftlig via telegrafen.

I motsetning til telegrafen, ble telefonnettet utbygd av private, det var bare Rikstelefonen som ble styrt av Telegrafvesenet. Helt i starten kostet det en årslønn å kjøpe telefon, så de aller fleste måtte da ned på en talestasjon for å ringe. Samtalen ble i mange år koblet videre av en sentralborddame, før den ble automatisert fra 1920-tallet og utover.

Kvinner dominerte

Telegrafstasjonene og telefonsentralene ble bemannet først og fremst av kvinner. Etter hvert.

– De første telegrafistene var menn, fordi man i starten mente at kvinner ikke kunne håndtere tekniske apparater som gikk på strøm. Den første kvinnen ble ansatt i 1858, og hun het Nielsine Breda og kom fra Kristiansand, sier Andersen.

Etter henne kom det mange, mange flere kvinner, men likevel var det flere som var kritiske og mente kvinnene tok arbeidsplasser fra menn. Men for bedriftene som ansatte dem var dette en lukrativ løsning, fordi de kunne betale kvinnene mye mindre lønn enn mennene. I tillegg til dårlig lønn hadde de lange vakter og måtte sitte med tunge høretelefoner som gav hodepine. De måtte også forvente å miste jobben om de ble gift. Det gjorde at arbeidsstokken stort sett bestod av veldig unge kvinner og «gamle jomfruer».

Første utdannelse i 1854

I likhet med flere av de andre store arbeidsplassene som har dominert Norge, som Postverket, skjedde opplæringen av telegrafister og telefonister internt i bedriften.

Den første utdannelsen av folk til Telegrafvæsenet i Norge fant sted i Stockholm i 1854. Alt måtte være klart til linja mellom Christiania og Drammen skulle åpnes. For å komme med på de første kursene var kravene: Grundig kunnskap i fysikk, kjemi og mekanikk. Øvelse i regnskapsførsel og kjennskap til det franske, tyske og engelske språk.

Den interne opplæringen foregikk helt frem til 1993, da opplæring i Televerket ble nedlagt og overtatt av det offentlige skoleverket.

Frem til da hadde blant annet Televerket såkalte KEL-kurs. Disse var på noen måneder og gav en innføring forskjellige kontorrelaterte deler av virksomheten. Svært mange kom inn i Televerket via disse kursene.

Teleskolen hadde både tekniker og ingeniørutdannelse. Skolen lå på Alfaset i Oslo mellom 1975 og 1983, da den ble flyttet til eget bygg i Grimstad.

Her var det kortere kurs blant annet for å spesialisere folk til de forskjellige automatsentralene.

Gradvis faset ut

Telegrafen ble gradvis erstattet av telefonen utover 1930-tallet, og med få unntak var den lite brukt etter 1960-tallet og frem til 1999 da den ble lagt ned som offisiell kommunikasjonsform i Norge, med unntak av mellom skip.

Televerket kjøpte opp det siste private telefonselskapet med eget nett, i Andebu i Vestfold, i 1974. Den siste manuelle telefonsentralen ble lagt ned i Karasjok i 1993. Den hadde fått holde på så lenge fordi det manglet mobildekning mange steder på Finnmarksvidda, og fordi sentralborddamene også jobbet med å oversette mellom samisk og norsk.

Kilder til telegrafister og telefonister

Arkivmateriale etter Televerket/Telenor finnes hos Teknisk Museum, hvor de har et rikholdig arkiv. Her kan du blant annet finne oversikt over ansatte, informasjon fra telegrafist- og telefonist-utdannelsen, samt nesten alle telefonkataloger fra Norge. I tillegg har de mange kataloger som ble utgitt av de private telefonselskapene i perioden 1880 til 1974.

Det finnes også mye litteratur i biblioteket, i tillegg til mange medlemsblader utgitt av forbund tilknyttet Televerket/Telenor. Her står det gjerne artikler om personer som har jobbjubileum eller lignende.

Teknisk Museum har også en rikholdig fotosamling, som du finner på nettstedet Digitalt Museum.

Ellers finnes det interessant litteratur om temaet, blant annet en del bøker der ansatte forteller sin historie. Som for eksempel Telefolk forteller, som du finner på Nasjonalbibliotekets nettsider. Nasjonalbiblioteket skal også ha telefonkataloger i sin samling.

Kilde: Arve Nordsveen/Teknisk Museum