Fotografiets historie: Fra proffe til folk flest

Fotografiet har fanget mange øyeblikk i snart 200 år. Hvordan har det utviklet seg gjennom disse årene, og når ble kameraet et allemannseie?

Eiere: Oslo Museum / National Museum of American History

Å ta vare på minner har opptatt oss i alle år. Fotografiet har alltid formidlet en omfattende historie på kort tid, da bildet i seg selv er sterkt nok til at historien huskes. Det samme gjelder vissheten om at fotografiet er en subjektiv handling som er gjort av fotografen.

Historien viser at jo enklere tilgangen til et kamera har vært, jo lavere er terskelen for å fotografere. Mens vi i dag overøses med bilder på alle mulige plattformer til enhver tid, var tilgangen noe annet før i tiden.

I 1826 tok franske Joseph Nicéphore Niépce verdens første vellykkede fotografi. Det hadde en eksponeringstid på åtte timer. Peter Larsen, professor emeritus i fotohistorie ved Universitetet i Bergen, forteller hva som har vært fotografiets fremste vendepunkter siden den gang.

Daguerreotypi

For å forbedre teknikken og korte ned på eksponeringstiden inngikk Niépce et samarbeid med landsmannen og oppfinneren Louis Daguerre, noe som ga resultater.

– Daguerre klarte i 1839 å lage nøyaktige avbildninger av verden ved hjelp av lysets innvirkning på en lysfølsom metallplate. Den franske staten kjøpte hans metode og gjorde den fritt tilgjengelig for allmennheten. Metoden ble først og fremst brukt til å lage portretter. Overalt i verden dukket det opp «daguerreotypister» som tilbød å avbilde folk. Prosessen var arbeidskrevende. Bildene var dyre, de kunne ikke kopieres, og kunne bare ses av én person om gangen, sier Larsen.

Neste vendepunkt kom på 1850-tallet.

– Da ble det utviklet teknikker som gjorde det mulig å lage fotografiske bilder på nye materialer og etterpå kopiere dem på papir. Hovedparten av disse bildene var fremdeles portretter som ble laget i profesjonelle fotografiske atelierer, sier professoren, som i 2007 ga ut boken Norsk fotohistorie – frå daguerreotypi til digitalisering sammen med Sigrid Lien.

Larsen og verdens første bilde

1) Peter Larsen. Foto: Privat. 2) Verdens første fotografi, tatt i 1826. Det viser utsikten mot dueslaget fra Niépces arbeidsværelse.

I finstas hos fotografen

Portrettfotografiet var tidlig den mest populære sjangeren. Fra midten av 1800-tallet ble det et stadig større konsum av folk som ville bli tatt bilde av der de tok seg godt ut.

– De kledde seg i finstasen da de gikk til fotografen og i de profesjonelle atelierene ble de avbildet sammen med stilfulle møbler og så videre. Flesteparten av portrettene ble levert i visittkortformat, og senere i det litt større kabinettformatet. Bildene ble ikke bare tatt for familiens egen skyld. Folk sendte dem også til familie, venner og bekjente – og fikk bilder i retur. Denne fotografiske trafikken etablerte og vedlikeholdt sosiale bånd.

– Med den stigende sirkulasjon av visittkortportretter fulgte fotoalbumene. Folk skaffet seg album med lommer og passepartout-rammer, spesielt designet til oppbevaring av både deres egne portrettfotografier og dem de mottok fra familie, venner og sosiale forbindelser, påpeker Larsen.

Folk i finstasen gjør seg klare til fotografering hos en fotografs atelier i 1906.

Folk i finstasen gjør seg klare til fotografering hos en fotografs atelier i 1906. Foto: Ludwik Szaciński / Oslo Museum

Tilgjengelig for allmennheten

Fra slutten av 1800-tallet ble etter hvert fotograferingen for alvor mer tilgjengelig for andre enn de profesjonelle. – Denne utviklingen forekom på grunn av Kodaks rullefilm i 1888 og det billige Kodak Brownie-kameraet i 1900. Fra da av kunne vanlige mennesker ta sine egne bilder. Man satte en rullefilm i kameraet, tok bildene sine, og leverte deretter rullen til spesialister, som fremkalte og etterbehandlet det som var blitt registrert på filmen. Utover 1900-tallet ble slike kameraer enklere, da rullefilmene etter hvert ble levert i praktiske kassetter som var enkle å håndtere, sier han.

De bildene som folk tok selv, var mindre formelle enn de gamle portrettfotografiene.

– Men selve bildene endret seg ikke vesentlig gjennom århundret. Folk brukte kameraene til å ta familiebilder, bilder av familieliv – spesielt bilder av begivenheter som skilte seg ut og brøt opp i hverdagslivet – feriedager, tur på fjellet, bursdager, den første skoledagen, den første sykkelen og så videre. Kameraet ble et verktøy som man brukte til å huske med. Bildene i familiealbumet kom etter hvert til å fungere som et kollektivt minne for familien, poengterer professoren.

Folk på piknik

Fotograferingen ble mer uformell da folk flest fikk tak i eget kamera. Her fra 1920–40. Foto: Aksel Storvik / Helgeland Museum

Digitalisering ga nye muligheter

Det siste vendepunktet har vært overgangen fra analogt til digitalt fotografi. Digitale kameraer dukket opp i forbrukermarkedet på slutten av 1980-tallet, hundre år etter rullefilmen. Gjennombruddet kom utpå 2000- tallet, særlig da Apple lanserte smarttelefonen iPhone i 2007 – da kunne man ha et kamera i lommen til enhver tid.

Den enkle tilgangen gjør at vi aldri har tatt flere bilder enn nå. Hver nordmann tok rundt 1800 bilder i 2020, der over 60 prosent var tatt med et mobilkamera. Samtidig øker salget av fysiske bildeprodukter, som forteller oss behovet for å ta vare på minnene.

Digitaliseringen har også gjort det mulig å redigere bilder på en langt enklere måte enn tidligere.

Det digitale fotografiet kan i tillegg spres via internett til hele verden i samme øyeblikk det er tatt, og omtales ofte som den viktigste oppfinnelsen siden Gutenbergs trykkpresse. Det forteller litt om revolusjonen.

Kilder

  • Ottemo, M. «Tar færre bilder i korona-året». 2022.
  • Peter Larsen
  • Pihl, P., Djupvik, G., Bolstad, E. & Eliassen, H. «Fotografi». SNL. 2022

---

Fotograferte døde slektninger

Både hverdagslige øyeblikk og andre begivenheter ble fotografert av folk flest før, på samme måte som i dag. Likevel, ser en over gamle bilder er det særlig ett tema som man ikke finner i dagens bildesamfunn: Døden.

Ifølge Peter Larsen har dette røtter helt tilbake til middelalderen.

– Da var det vanlig å lage dødsmasker, altså avstøpninger av en avdød persons ansikt, spesielt hvis det var en berømt person. Maskene fungerte som et slags minne om eller dokumentasjon av hvordan den døde personen hadde sett ut. Skikken holdt seg helt inn på 1900-tallet. Etter hvert ble skikken overtatt av fotografier, kjent som post mortem-bilder, sier han, og legger til at for eksempel Henrik Ibsen, Fridtjof Nansen og Edvard Munch var blant de berømte nordmennene som ble fotografert på dødsleiet.

Etter hvert fikk også vanlige personer tatt bilder av avdøde slektninger, gjerne bilder av hele familien samlet omkring kisten eller på dødsleiet.

– I bildearkivene rundt omkring er det bevart en del slike bilder fra årene omkring 1900, samt fra første halvdel av 1900-tallet. Men selve den fotografiske post mortem-sjangeren forsvant etter hvert. De var i utgangspunktet aldri et spesielt omfattende fenomen. Og den fotografiske realismen gir avbildningene noen overtoner som sikkert har virket mot hensikten.

– Hvis folk vil minnes den avdøde, går de heller til bildene av den levende personen i familiealbumet, enn til en uhyggelig realistisk fremstilling av vedkommende som død. I dag er det vel ofte bare politietterforskere som tar bilder av avdøde, påpeker Larsen.

Edvard Munch fotografert på dødsleiet i 1944.

Edvard Munch ble fotografert på dødsleiet i 1944. Eier: Nasjonalbiblioteket

Ennå ikke medlem

i Norges største organisasjon for slektsforskere?

Se alle medlemsfordeler

Annonse:

banner ad

Annonse:

banner ad