Forsk før det er for seint

Jeg har alltid hatt en nysgjerrighet på min nordnorske arv. Som barn levde jeg meg intenst inn i bestefars fortellinger om krigen i Kirkenes, opplevd gjennom øynene til en liten gutt. Han viste meg bilder av Lofotens spisse fjell og beisede sjarker, og da jeg selv besøkte Longyearbyen som seksåring, kjente jeg en intens lengsel etter kulde, stillhet og et stort, øde landskap. Den lengselen har aldri sluppet taket.

Jeg ville vite mer om disse hardføre menneskene – min slekt. De med høye kinnben, som bodde på gård i et forblåst landskap, langt unna andre folk.

Historien om tippoldemor

Men livet gikk videre i rekordfart. Jeg ble student, ansatt, mamma. Jeg ble kjæreste, samboer – og enslig. Midt i alt døde bestefar, og jeg rakk aldri å stille ham alle spørsmålene jeg bar på. Likevel var det én historie som festet seg: fortellingen om hans bestemor, min tippoldemor, Karoline Maria Pedersdatter.

Hun ble beskrevet som sterk, humoristisk, hardfør – og kjærlig. Bestefar fortalte at hun snakket kvensk, og at hun, til tross for at hun stod skrevet som «Karoline» i kirkebøkene, insisterte på å kalles «Karolina». Hun var ei dame som ikke skjemtes og nektet å skjule hvem hun var.

Men hvem var hun egentlig? På den tiden visste jeg knapt hva en kven var. På skolen hadde jeg så vidt lært om samene. Jeg ante ikke at Norge har fem nasjonale minoriteter – og enda mindre at jeg noen år senere skulle oppdage slektsgrener inn i både samiske, kvenske og skogfinske familietrær.

Først da jeg studerte journalistikk og tok en DNA-test i 2020, klarte jeg å erstatte lengsel med handling.

Bestefar og mamma. Eier: Privat

Ett folk?

Etter å ha saumfart slektstreet i MyHeritage, begynte min daværende kjæreste- og fotografmakker og jeg å leke med tanken om å lage en dokumentar om slekta mi. Men vi forstod raskt at det måtte bli noe større.

Gjennom kilder og intervjuer med fagfolk og bekjente innså vi at mange, ikke bare jeg, manglet kunnskap om de fem nasjonale minoritetene: jøder, kvener (norskfinner), skogfinner, romer (sigøynere) og tatere (romani). Dermed ble det umulig å ikke gå videre med detektivarbeidet. Særlig da mamma fikk uhelbredelig kreft i 2021.

Da hun ble syk, ble det ekstra viktig å finne ut hvor vi kommer fra. Vi fikk en ny motivasjon og en deadline da vi forstod at hun ikke kom til å bli gammel. I en jungel av kilder, ofte motstridende, måtte vi reise til det mest konkrete vi hadde: Borgvåg i Lofoten.

Her hadde slekta bodd i generasjoner. «Vågen» var ett av bestefars favorittsteder, og mamma rakk å besøke stedet én gang før hun døde. Nå eier jeg og mine tre søsken området, der bare grunnmuren står igjen, men der naboene husker huset som «gammelignende» – et hjem der både folk og dyr levde side om side.

Jeg ved restene av huset i Lofoten. Foto: Privat

Sunt kaninhull

I fire år reiste vi rundt og gjorde opptak i hele landet. Vi lærte stadig mer om de nasjonale minoritetene – og om vår egen slekt – mens mammas timeglass var i ferd med å renne ut. Lengselen ble bare sterkere jo flere ledetråder vi fant. Men jo dypere vi grov, jo flere spørsmål dukket opp.

Kunne det virkelig stemme at jeg stammer fra de første skogfinnene på Trysil, Vaukhoinen? Bestefar var aldri i tvil om at hans bestemor var kven – men hvorfor visste han selv så lite om det kvenske? Slektninger reiste fra Tysfjord til Lofoten. Kan de egentlig ha vært sjøsamer på fiske, som slo seg ned i Lofoten?

Det ble raskt tydelig at vi trengte eksperthjelp. Noen som kunne hjelpe oss å sortere, feilsøke og være kildesparringspartnere. Jeg meldte meg inn i Slekt og Data og fikk stor nytte av kurs og samlinger i Sandefjord og Larvik.

I tillegg gjorde jeg en del selv: Jeg tok en DNA-test via MyHeritage, brukte Digitalarkivet, Riksarkivet i Sverige, ArkivDigital og HistLab ved Universitetet i Tromsø. Jeg har bladd i kirkebøker og folketellinger, og lest Finnemanntallet for 1686, bygdebøker fra Trysil og Tysfjord, bøker av Johan Borgos og Alf Ragnar Nielssen – og alt jeg ellers kom over av bøker og hefter om historien i Lofoten, Vesterålen og Tysfjord.

Jeg har også hatt dialog med Vestvågøy historielag, som har dypdykket i slekta mi, og der lederen faktisk er i slekt med meg. I tillegg har jeg brukt Slektsforum, og vært aktiv i ulike Facebook-grupper for områdene jeg har slekt i.

I kildene står slektningene mine beskrevet som alt fra «blandet» til «find» til «lapp». Mens jeg forsøkte å komme til bunns i dette, fikk mamma dødsdommen. Hun døde 26. september 2024, i en alder av 70 år. 12 år yngre enn min bestefar var da han døde, og hele 20 år yngre enn Karoline Maria Pedersdatter, som ble 90 år gammel.

Bestefar kjøpte huset på Borgvåg i Lofoten av sin onkel Simon, den siste som bodde der. Bildet viser skjøtet fra 1969. Senere arvet mamma huset, og nå eier jeg og søsknene mine det. / Jeg med det kvenske flagget. Begge foto: Privat

Opptak til ettertanke

Når jeg skriver dette, er vi i siste redigeringsfase av dokumentarserien. Første episode lanseres på et arrangement om romanifolket 23. oktober. Da har mamma vært død i over ett år.

Det er få slektninger igjen å spørre, om noen. Jeg er yngst i søskenflokken, men likevel den som har «nerdet» mest på slekta. Det å sitte med nesa i bøker om samisk historie i Lofoten, rydde i slektstreet i MyHeritage eller lese kirkebøker og folketellinger, gir meg både ro og glede. Jeg har fått uvurderlig hjelp av erfarne slektsforskere i Slekt og Data Larvik, som har tatt meg imot med åpne armer.

Et hjertesukk vi alle deler, er at vi ikke begynte tidligere. At vi ikke tok oss bryet med å merke bildene på stueveggen med navn og årstall, at vi ikke gjorde lydopptak av besteforeldres fortellinger, eller spurte hvem som egentlig eide de ulike familieklenodiene. Tida går fort, og plutselig sitter man igjen med mange spørsmål og få gjenlevende å spørre.

Slektsforskning for alle

I brevene bestefar har sendt med sine slektninger i nord, ser jeg at også de stilte mange av de samme spørsmålene jeg gjør. Et lys i mørket er at jeg har klart å nøste opp i noen av disse trådene. Jeg har en fordel: jeg er bare i tredveårene, og har forhåpentligvis mange år igjen til å fortsette å grave. Det viktigste er å gjøre undringen om til handling.

Slektsforskning er for alle. Jo tidligere du begynner, jo bedre. Og selv for oss som blomstrer seint, er det viktigste første steget, etter mitt skjønn, å melde seg inn i Slekt og Data.

Fornorskingen gjorde stor skade, også i Nordland. Kanskje var Karoline kven, kanskje same. Det jeg i hvert fall vet, er at hun var en del av historien rundt huset jeg nå eier restene av i Lofoten. Og så lenge det finnes et område, en grunnmur, finnes det også noe å bygge videre på. Stein for stein, selv om det går langsomt.

Kanskje er ikke målet med slektsforskning å sette to streker under svaret. Kanskje er undringen og spørsmålene vel så viktige.

---

Toppbilde: Mamma og meg. Foto: Kristoffer Sandven / Privat