Gleder seg over å hjelpe andre

På vår Facebook-gruppe Få hjelp med slektsforskningen din har vi mange dyktige og ivrige hjelpere. En av dem er Lisbeth Dyrnes.

Begynte da hun var 11

Få hjelp med slektsforskningen din er en Facebook-gruppe hvor våre medlemmer kan hjelpe hverandre. Lisbeth Dyrnes er en av de ivrige hjelperne.

Hun er 63 år gammel og oppvokst i Velfjord i Brønnøy kommune på Sør-Helgeland. Hun har drevet med slektsforskning i mange år.

– Etter endt utdanning rundt omkring i landet flyttet vi til mitt hjemsted og overtok småbruket etter mine foreldre. Så langt vi kommer bakover i tid er det mi slekt som har bodd og drevet her, bare det er jo nok til å bli interessert i sine røtter. Jeg begynte tidlig. Faktisk mens jeg var barn begynte jeg å høre på hva spesielt min farfar kunne fortelle, jeg vokste opp som enebarn på en veiløs gård. Farmor og farfar bodde i samme huset og jeg var mye sammen med dem. Mine første notater gjorde jeg da jeg var ca 11 år. Siden var det litt nå og da, ettersom det passet, og jeg holdt på ganske aktivt med mikrofilmer på begynnelsen av 80-tallet. Etter at jeg ble mor lå hobbyen på vent noen år.

Brevvekslet til Canada

Noe av det første hun fattet interesse for var emigranthistorie.

– Farmor hadde flere søsken i Canada og USA, det kom brev og bilder fra dem, ja noen ganger også pakker, og jeg begynte å brevveksle med en jevngammel tremenning i Saskatchewan i Canada. Jeg tror nesten det var der interessen for emigranthistorie startet. Ellers alt farfar fortalte, så jeg visste "alltid" hvem som var mine tremenninger og firemenninger osv mens jeg var barn. Etterhvert ble det jo like viktig å finne ut av mammas slekt og ballen begynte å rulle. jeg har samlet stoff til tre slektsbøker og takket være min ganske tekniske og praktiske mann så ble det faktisk ganske fine slektsbøker av dette.

Alt kan løses

Hun er ivrig på å hjelpe andre slektsforskere, men skryter også av alle de som hjelper henne.

– Han som virkelig hjalp meg til å knekke koder i slektsforskning var han som var styrer på museet her på 70/80-tallet. Han var flink, kunne mye om slektene i bygda, og han var tålmodigheten sjøl! Kunne ringe han eller komme innom når som helst og han hjalp meg, ikke minst med å forstå skrifta i kirkebøkene. Etterhvert har jeg fått et stort og godt nettverk i USA som er av uvurderlig hjelp når jeg står fast i mine søk der borte. Når jeg står fast kan jeg legge vekk problemet ei stund, for så å ta det fram igjen med jevne og ujevne mellomrom, i håp om at nye kilder er dukket opp. Jeg gir aldri opp! Mottoet er at alt kan løses, men noe tar veldig lang tid.

Gleder seg over å kunne gi andre svar

Hun finner stor glede i å hjelpe andre.

– Motivasjonen ligger i det å kjenne på mestringsfølelsen når oppgaven er løst. Jeg har sett gleden hos de som plutselig finner sin ukjente oldefar, eller får vite hvorfor bestemor ble bortsatt. Jeg har hjulpet til med å finne biologisk far til en som ble adoptert bort som baby og aldri fikk vite hvem faren var. Jeg kunne ramse opp mange saker, men både motivasjon og gleden over å kunne bidra til at noen får svar på sine spørsmål er det som driver meg, sier hun.

Ennå ikke medlem

i Norges største organisasjon for slektsforskere?

Se alle medlemsfordeler

Annonse:

banner ad