-sen endelsen, historikk?

[Kari Ellen Bogfjelldal]

Vil gjerne finne ut om skikken med å bruke -sen som endelse på patronym. Har lett i leksikon, på nettet og her på forumet uten hell.

Jeg ser at før ca. 1800 ble det brukt -son for det meste, og i riktig gamle dager brukes -sønn.

Tror kanskje at - sen endelsen har med den danske innflytelsen å gjøre, men skulle gjerne hatt mer informasjon om opprinnelsen og bakgrunnen for denne formen.

Kan noen være så snill å gi meg et tips om hvor jeg kan finne opplysninger om dette?

Mvh. Kari

[gj17295]

Slikt har jeg skrevet om i boka /Hva er et navn? Tradisjoner - navnemoter - valg av fornavn og etternavn/, særlig kap. 8 ("Etternavnstradisjoner i Norge") og mer fyldig i artikkelen Utviklinga av slektsnavn i Norge, med særlig vekt på sen-navn. I: Genealogen, nr. 2, 2001, s. 13–26. Jeg holdt også et foredrag om dette hos DIS-Norge, Hordaland i september (2012), og har lovt at lokallaget skal få legge presentasjonen på nettet. Dette siste som er nokså kort, kommer når jeg får bedre tid. Jeg har også skrevet om dette i kap. 4 i NOU 2001:1, som er NOU-en om navneloven, http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/dok ... ?id=376445

Artiklene ovenfor dreier seg mer om innføring av sen-navn som etternavn enn om valget mellom -sønn, -son, -sen osv.

[dn03738]

Kort om dette i dansk Wikipedia:

http://da.wikipedia.org/wiki/Patronym

Utklipp derifrå:
"Oprindeligt brugtes endelserne -søn og -datter eller i nogle tilfælde -dotter. Ofte ses navne med endelsen -datter skrevet i to ord, f.eks. Maren Hans Datter. Mellem 1750 og 1800 afløses -søn efterhånden af -sen. Omkring 1800 begynder man i byerne også, at bruge endelsen -sen til piger, og denne skik breder sig efterhånden."

Fram til 1814 var jo Noreg under Danmark, og det er vel rimeleg å tru at overgangen til -sen i skrift skjedde om lag samtidig her som der. Men eg synest andre halvdelen av 1700-talet ser seint ut. Ser ein for eksempel på manntalet for Nordre Bergenhus 1701, er det meir -sen enn -søn der (viss avskrifta er rett, vel å merke).

[Kari Ellen Bogfjelldal]

Mange takk for svarene!

Mvh. Kari

[Ivar Ståle Ertesvåg]

Men eg synest andre halvdelen av 1700-talet ser seint ut. Ser ein for eksempel på manntalet for Nordre Bergenhus 1701, er det meir -sen enn -søn der (viss avskrifta er rett, vel å merke).

Eg har skrive av (rett....) manntalet for Sunnmøre 1701. Det er skrive av to ulike personar (nøre/indre + Hjørundfjord av ei hand, resten av søre med ei anna).
Det var fut og sorenskrivar som var ansvarlege for manntalet.
Det er ca. 3700 med patronym (av om lag 7800 innførsler).
Av dei er det ingen "-son(n), "2 "-sønn", 1 "-søn" og 1 "-sønner" (to pers.); 13 "-zen", og resten er anten "-s:" eller "-sen", flest av dei siste. (Eg brukte ikkje tid på å finne ut korleis eg tel opp desse....)

Eg har også skrive av kyrkjeboka for Volda 1741-1760. Den første presten, Iver Munthe
(sokneprest 1741-56) skreiv temmeleg konsekvent "-søn".

I pengeskattmanntalet 1603 http://folk.ntnu.no/ivarse/avskr/skatt1603.htm
er dei fleste innførte utan patronym; men det er likevel ein del av dei.
Det er ingen "-søn(n)" og ingen "-son(n)"; utan oppteljing ser eg ein god del "-sen(n)" og "-zen(n)". Det same gjeld i Leidangslista frå 1607. http://folk.ntnu.no/ivarse/avskr/lens1607.html
Handskriftene liknar, men er likevel så ulike at eg tvilar på at det kan vere same skrivekarl som har penneført listene i 1603 og 1607.

[Kari Ellen Bogfjelldal]

Detter er interessant, da har man brukt -sen veldig lenge. Jeg lurer på hva som er den språklige grunnen til at endelsen ble stavet med med E?

Mvh Kari

[Tore Kristiansen]

Jeg vet ikke hvorfor -sen har kommet, men kan bekrefte Ivar Ertesvåg sine erfaringer om at -sen ble skrevet tidlig.
I noen manntall for Grytten i Romsdal og skoskatten for Nordmøre skrev vi (Espen og meg) av bokstavtro. I disse listene fra 1660-tallet, 1701 og 1711 er det, der farsnavnet er skrevet helt ut og ikke bare med -s., bare -sen. Kun én -søn hvis jeg så rett. Ingen -son.

[Arild Jarle Kompelien]

Detter er interessant, da har man brukt -sen veldig lenge. Jeg lurer på hva som er den språklige grunnen til at endelsen ble stavet med med E?

Mvh Kari

Den språklige grunnen synes enkel. Det har med uttale å gjøre. Lett å tenke seg at Pederssønn eller Pedersson på dansk blir uttalt noe i retning av Pedersen, det er en enklere eller lettere uttale enn å si Pederssønn. Og en eller annen gang har uttalen gått over til å bli skriftform.

[Kari Ellen Bogfjelldal]

Takk skal du ha, da er jeg veldig fornøyd med alle svarene!

Mvh. Kari