Far eller mors slekt

[gj16963]

Hei

Jeg har et spørsmål vedr. slektsforskning.
Når en forsker på sine forfedre så sies det at det på mannens side at slekten blir ført videre. Er dette tilfellet? Slik at man da egentlig kan søke opp mannen's forfedre og ikke forfedrene til even. konen. Ikke at jeg gjør det, men er det tilfellet?

Hilsen

Jan-Erik Mo

[Helge Bjerkevoll]

Skjønner ikke helt spørsmålsstillingen, så kanskje er mitt svar bort i natta.

Men
For at en skal føre slekten videre må en vel være to parter.
Har aldri tenkt den tanken at det skulle være mer interessant å forske på fars enn på mors slekt. Dessuten har vel også alle mødre en far du vil finne ut mer om?

Men det er jo klart at om en går langt tilbake i tid så vil menn dominere i slektstre og slektsbøker. Ikke fordi at en vil forske mer på menn, men kort og godt for at det var menn som ble nevnt i kildene.
I gamle kirkebøker var det jo hans barn som ble døpt. Og eiendom var også som regel hans eiendom.
Dessuten så hadde vi manntall. Andre kilder er millitærruller fri for kvinner.

Vi som leter etter slekt er jo glad når det dukker opp et "uekte" barn langt tilbake i tid. For da blir som regel også mora nevnt. Både i kirkeboka (om den finnes) og i justisprotokollene som går lenger bak i tid enn de aller fleste kirkebøker

[gj16963]

Hei Helge

Ja det er vel det noen mener at det er mennene som fører slekten videre av en eller annen grunn. Er vel litt mye gammel tankegang i den troen skulle jeg tro.

Hva med gener og arv, hvor mye er igjen etter 2-300 år i slekten? Er den blitt "utvannet"? som faren min mener.
Han mener at det ikke er noe vits i å søke så langt tilbake da det ikke er noe igjen av de "genene" noe jeg mener er feil.

Hilsen

Jan-Erik

[Paul Johan Hals]

Ja det er vel det noen mener at det er mennene som fører slekten videre av en eller annen grunn. Er vel litt mye gammel tankegang i den troen skulle jeg tro.

Det er mulig den betegnelsen blir brukt, men vanlivis sa man vel at det var mannen som førte navnet videre. Dette hvis man holdt seg til et fast slektsnavn.

Mvh Paul

[Ivar Ståle Ertesvåg]

Hei

Jeg har et spørsmål vedr. slektsforskning.
Når en forsker på sine forfedre så sies det at det på mannens side at slekten blir ført videre. Er dette tilfellet? Slik at man da egentlig kan søke opp mannen's forfedre og ikke forfedrene til even. konen. Ikke at jeg gjør det, men er det tilfellet?

Her i landet er dette berre tøys. Så lenge vi veit om (gamle lover) har kvart individ hatt slekt i alle retningar; dvs. bakover gjennom manns- og kvinneledd og (for dei som hadde avkom) framover gjennom døtre og søner.

[Ivar Ståle Ertesvåg]

Det er mulig den betegnelsen blir brukt, men vanlivis sa man vel at det var mannen som førte navnet videre. Dette hvis man holdt seg til et fast slektsnavn.

Det galdt ei kort (historisk sett) periode frå 1923 til 1978.

[dn21684]

Hei Tor-Erik

Hm,tja,, jo, vel INGEN slekt UTEN kvinner ......??????????????


Kjell

[dn03738]

Eg siterer frå Fin Michalsen, "Slekten. Innføring i ættegransking" frå 1978, s. 12 (mine uthevingar):

"En slik tavle [dvs. etterslektstavle] har stamFAREN øverst og ætlingene nedover. [...] Å ta med alle personene i ættleddene fra stamFAREN til nåtiden ville sprenge enhver rimelig ramme. Beskjæring må til. Teoretisk kan en selvsagt utføre slik beskjæring på hvilken som helst måte. [...] Den vanlige beskjæringen får man imidlertid frem ved å lage en stamtavle som utelukkende fremstiller progresjonen gjennom MANNlige ledd (agnater)."

No ein generasjon seinare vil vel eit slikt val vere mindre opplagt, men det er ingen tvil om at mykje av slektsforskinga historisk har hatt ei oppfatning av at slekt gjennom mannsledd er meir eigentleg slekt enn den som går gjennom kvinneledd. Dette avspegla vel utbreidde oppfatningar i samfunnet?

Og høyrer vi ikkje enno både titt og ofte at "slekta hans (hennar) kjem frå ..."? F.eks. "Slekta vår kom frå Tyskland på 1600-talet" ... Då betyr det vanlegvis farfars farfars farfars farfars etc.

Sjølv har eg alltid rekna slektskap gjennom manns- og kvinneledd som like viktige, og heldigvis ser det ut til å vere det vanlegaste no.

Helsing Torodd

[Ivar Ståle Ertesvåg]

Kva er det som gjer Fin Michalsen til ein autoritet i spørsmålet om kva som var "mest vanleg"?
Hadde han halde oppteljing - og evt. korleis talde han?

[3567]

Etter mitt ringe skjønn er Fin Michalsens bok overmoden for en plass på slektshistorisk museum - helst inne i en forseglet glassmonter slik at ingen skal bli forledet til å bla i den.

[Else Berit Rustad]

Etter mitt ringe skjønn er Fin Michalsens bok overmoden for en plass på slektshistorisk museum - helst inne i en forseglet glassmonter slik at ingen skal bli forledet til å bla i den.

Hvorfor synes du ingen skulle få bla i denne boka, da?

Mvh
Else B.

[3567]

Etter mitt ringe skjønn er Fin Michalsens bok overmoden for en plass på slektshistorisk museum - helst inne i en forseglet glassmonter slik at ingen skal bli forledet til å bla i den.

Hvorfor synes du ingen skulle få bla i denne boka, da?

Mvh
Else B.

Det kunne bli fingermerker ...

Nei, ikke ta meg altfor seriøst. Men ut fra det sitatet fra boka som vi så lenger opp, har jeg inntrykk av at boka er temmelig foreldet og ikke gir særlig gode råd.

[Else Berit Rustad]

Selvsagt er boka foreldet - alle bøker blir det hvis de "lever" lenge nok! Det er likevel ikke noen god grunn til å slutte å bla i dem/lese dem.
Skulle tankegangen her overføres til alle typer litteratur, ville det ikke bli meget igjen som var verdt å lese

Når det gjelder spørsmålet om hva som er viktigst - manns- eller kvinnelinjer - så tenker jeg som så: Hvem som er mor til et barn, vil det som regel ikke være noen tvil om, mens derimot farskapet kan være mere tvilsomt....

Mvh
Else B.

[dn03738]

Humre, humre, eg tenkte nok at sitatet frå Michalsen kunne provosere

Men elles er det forresten mykje bra i den boka, berre så det er sagt!

Torodd

[3567]

Selvsagt er boka foreldet - alle bøker blir det hvis de "lever" lenge nok! Det er likevel ikke noen god grunn til å slutte å bla i dem/lese dem.
Skulle tankegangen her overføres til alle typer litteratur, ville det ikke bli meget igjen som var verdt å lese

He he ... siden jeg oversetter bøker som er et par tusen år gamle, må jeg vel bare være enig med deg!

Når det gjelder spørsmålet om hva som er viktigst - manns- eller kvinnelinjer - så tenker jeg som så: Hvem som er mor til et barn, vil det som regel ikke være noen tvil om, mens derimot farskapet kan være mere tvilsomt....

Mvh
Else B.

Nettopp. Hvis ett av kjønnene skulle ha prioritet i slektsforskning, burde det ha vært kvinnen. Men etter min mening er det både gammeldags og fjollete å mene at det ene kjønnet er viktigere enn det andre. Jeg stammer nøyaktig like mye fra min oldefar som fra min oldemor. Uten dem begge (og utallige andre aner) hadde jeg ikke eksistert. Derfor ser jeg manns- og kvinnelinjer i slekten som likeverdige og like interessante.

Så kan man jo undres hvorfor gammeldags slektsforskning legger vekt på mannslinjene. Dels har det nok med gammel "adelstenkning" å gjøre, der titlene fulgte mannslinjen. Men jeg lurer litt på om det ikke også - mer eller mindre bevisst - kan ha sammenheng med det Else nevner over. Man vet som regel hvem moren er, så det var kanskje ikke nødvendig å gjøre noe poeng ut av det. Men siden det alltid var en viss mulighet for at faren kunne være en annen enn den man trodde, var det kanskje et større behov for å understreke at joda: Han, og ingen annen, var faren. Dette er en ren gjetting fra min side, og noen vil kanskje heller trekke fram elementer som et patriarkalsk samfunn osv. Men den underliggende årsak kan kanskje ha hatt sammenheng med at det lett kunne oppstå et behov for å fjerne tvilen der tvilen lett kunne oppstå, og at dette kan være en psykologisk grunn til vektleggingen av farsskap og farslinjer?

[dn20182]

I Noreg er kanhende tidlegare tankegang så enkel å forklåre at mannslina hadde prioritet føre kvinnelina i odelssaker, derfor var det sjølvsagt viktig å halde styr på avstamminga. Men om ein vil setje opp ei liste over slekta bakover for oss som lever idag, er sjølvsagt kvinne- og mannsliner like interessante - og som Else seier: Materniteten er oftast sikker, med paterniteten kan det vel stundom vera så som så. Berre set i gang og les farsskapssaker i eldre rettsaker.....