Olsa/Olste

[Kristoffer]

Er det kjønnsforskjell på disse to variantene av Olsen, og hva er den
språklige bakgrunnen?

[Trond Engen]

Kristoffer skreiv:

Er det kjønnsforskjell på disse to variantene av Olsen, og hva er den
språklige bakgrunnen?

Det /var/ kjønnsforskjell. Og det er ikke varianter av Olsen. Noen barn
var Olas sønn og ble kalt Olssøn, andre var Olas datter og ble kalt
Olsdatter. Disse farsnavnsledda har hatt ulik uttale forskjellige steder
i landet, og i bygdebøker og annen lokalhistorisk litteratur vil du ofte
finne dem skrevet i dialektnær form. Paret "Olsa/Olste" høres ut som det
er nordfra et sted, men ikke indre Helgeland eller Salten.


--
Trond Engen
Sløv men interessert

[PB]

"Trond Engen" <[email protected]> skrev i melding
news:[email protected]...

Kristoffer skreiv:

Er det kjønnsforskjell på disse to variantene av Olsen, og hva er den
språklige bakgrunnen?

Det /var/ kjønnsforskjell. Og det er ikke varianter av Olsen. Noen barn
var Olas sønn og ble kalt Olssøn, andre var Olas datter og ble kalt
Olsdatter. Disse farsnavnsledda har hatt ulik uttale forskjellige steder i
landet, og i bygdebøker og annen lokalhistorisk litteratur vil du ofte
finne dem skrevet i dialektnær form. Paret "Olsa/Olste" høres ut som det
er nordfra et sted, men ikke indre Helgeland eller Salten.


--
Trond Engen
Sløv men interessert

Etternavnsformene Olsa, Hansa og Jensa var vanlig i Ofoten-området før i
tiden og bærerne var av hankjønn alle sammen. I et hus ved skoleveien min
bodde Joajensa (Johan Jensen) som etter sigende hadde danset med Svarta
Bjørn. Også i visse deler av Trøndelag var vel denne formen brukt (den
litterære figur Olkanelesa kommer jo herfra).
Olste kjenner jeg ikke til.

Med hilsen
Per Bragstad

[Trond Engen]

PB skreiv:

Etternavnsformene Olsa, Hansa og Jensa var vanlig i Ofoten-området før i
tiden og bærerne var av hankjønn alle sammen. I et hus ved skoleveien min
bodde Joajensa (Johan Jensen) som etter sigende hadde danset med Svarta
Bjørn. Også i visse deler av Trøndelag var vel denne formen brukt (den
litterære figur Olkanelesa kommer jo herfra).
Olste kjenner jeg ikke til.

/Olsa/ ser ut til å være vanlig form i store deler av Nord-Norge, men
jeg har sett /Olso/ i Salten og Vefsn (har jeg for meg). Jeg har heller
ikke møtt /Olste/ før, men kjente /Olsdet/ og /Olsde/. Jeg regner med at
Kristoffer snart forteller mer.


--
Trond Engen
Sløv men interessert

[Kristoffer]

"Trond Engen" <[email protected]> skrev i melding
news:[email protected]...

PB skreiv:

Etternavnsformene Olsa, Hansa og Jensa var vanlig i Ofoten-området før i
tiden og bærerne var av hankjønn alle sammen. I et hus ved skoleveien min
bodde Joajensa (Johan Jensen) som etter sigende hadde danset med Svarta
Bjørn. Også i visse deler av Trøndelag var vel denne formen brukt (den
litterære figur Olkanelesa kommer jo herfra).
Olste kjenner jeg ikke til.

Og Trond Engen fortsatte bl.a.:

/Olsa/ ser ut til å være vanlig form i store deler av Nord-Norge, men jeg
har sett /Olso/ i Salten og Vefsn (har jeg for meg). Jeg har heller ikke
møtt /Olste/ før, men kjente /Olsdet/ og /Olsde/.

Olste/Olsdet/Olsde er vel kanskje forskjellige skriftformer. Geografisk
nærmer vi oss. I Sør-Troms var også Nilsa/Nilste, Jensa/Jenste ikke uvanlig
etter krigen. Blant etterkommere og lokalhistorieinteresserte kan man
fortsatt høre dem brukt i omtale.
Kristoffer

[PB]

"Kristoffer" <[email protected]> skrev i melding
news:[email protected]...

"Trond Engen" <[email protected]> skrev i melding
news:[email protected]...
PB skreiv:

Etternavnsformene Olsa, Hansa og Jensa var vanlig i Ofoten-området før i
tiden og bærerne var av hankjønn alle sammen. I et hus ved skoleveien
min bodde Joajensa (Johan Jensen) som etter sigende hadde danset med
Svarta Bjørn. Også i visse deler av Trøndelag var vel denne formen brukt
(den litterære figur Olkanelesa kommer jo herfra).
Olste kjenner jeg ikke til.

Og Trond Engen fortsatte bl.a.:

/Olsa/ ser ut til å være vanlig form i store deler av Nord-Norge, men jeg
har sett /Olso/ i Salten og Vefsn (har jeg for meg). Jeg har heller ikke
møtt /Olste/ før, men kjente /Olsdet/ og /Olsde/.

Olste/Olsdet/Olsde er vel kanskje forskjellige skriftformer. Geografisk
nærmer vi oss. I Sør-Troms var også Nilsa/Nilste, Jensa/Jenste ikke
uvanlig etter krigen. Blant etterkommere og lokalhistorieinteresserte kan
man fortsatt høre dem brukt i omtale.
Kristoffer

Hm. Kan du lokalisere nærmere? Har hørt med en 85-åring fra Evenes. Han kan

ikke minnes annet enn at det var -datter/-dotter som ble brukt, men vanligst
var gårdsbetegnelse (Anna i Brenna som var dotter til han Jens Jonsa, altså
ho Anne Jensdotter). -te, -det og -de var ukjente former for ham.
Mvh
Per Bragstad

[GTverå]

Trond Engen skrev:

Det /var/ kjønnsforskjell. Og det er ikke varianter av Olsen. Noen barn
var Olas sønn og ble kalt Olssøn, andre var Olas datter og ble kalt
Olsdatter. Disse farsnavnsledda har hatt ulik uttale forskjellige steder i
landet, og i bygdebøker og annen lokalhistorisk litteratur vil du ofte
finne dem skrevet i dialektnær form. Paret "Olsa/Olste" høres ut som det
er nordfra et sted, men ikke indre Helgeland eller Salten.

Olsde er vanlig uttale av Olsdatter i Vefsn (på Helgeland), samt i Rana hvor
vi også finne Olsa som uttale av Olsen.
Olsde og Olsa samsvarer også med skrivemåten i Gardshistorie for Mo
prestegjeld (i Rana) av Anders Frøholm, som har ønsket å holde seg nært opp
til den lokale uttalen.

Geir

[Trond Engen]

GTverå skreiv:

Trond Engen skrev:

Noen barn var Olas sønn og ble kalt Olssøn, andre var Olas datter og ble
kalt Olsdatter. Disse farsnavnsledda har hatt ulik uttale forskjellige
steder i landet, og i bygdebøker og annen lokalhistorisk litteratur vil du
ofte finne dem skrevet i dialektnær form. Paret "Olsa/Olste" høres ut som
det er nordfra et sted, men ikke indre Helgeland eller Salten.

Olsde er vanlig uttale av Olsdatter i Vefsn (på Helgeland), samt i Rana hvor
vi også finne Olsa som uttale av Olsen.
Olsde og Olsa samsvarer også med skrivemåten i Gardshistorie for Mo
prestegjeld (i Rana) av Anders Frøholm, som har ønsket å holde seg nært opp
til den lokale uttalen.

Jeg ser jeg glemte å skrive det, men jeg har sett både /-de/ og /-det/ i
Rana. Jeg har ikke litteraturen tilgjengelig nå, men har for meg at det
kan være /-det/ lenger ute i fjorden, dvs. i Sør-Rana (Hemnes).

Som svar på et annet innlegg skreiv jeg:

/Olsa/ ser ut til å være vanlig form i store deler av Nord-Norge, men
jeg har sett /Olso/ i Salten og Vefsn (har jeg for meg).

Det kunne være interessant å se hvordan formene samsvarer med talemålet
i svenske grensebygder. Jeg kryssposter til språk- og
slektsforskergruppene på begge sider.


--
Trond Engen
Sløv men interessert

[Frank Johansen]

GTverå wrote:

Trond Engen skrev:

Det /var/ kjønnsforskjell. Og det er ikke varianter av Olsen. Noen barn
var Olas sønn og ble kalt Olssøn, andre var Olas datter og ble kalt
Olsdatter. Disse farsnavnsledda har hatt ulik uttale forskjellige steder i
landet, og i bygdebøker og annen lokalhistorisk litteratur vil du ofte
finne dem skrevet i dialektnær form. Paret "Olsa/Olste" høres ut som det
er nordfra et sted, men ikke indre Helgeland eller Salten.



Olsde er vanlig uttale av Olsdatter i Vefsn (på Helgeland), samt i Rana hvor
vi også finne Olsa som uttale av Olsen.
Olsde og Olsa samsvarer også med skrivemåten i Gardshistorie for Mo
prestegjeld (i Rana) av Anders Frøholm, som har ønsket å holde seg nært opp
til den lokale uttalen.

I Beiardalen, der min farmor kommer fra, bruker (brukte) de i hvert fall
-sa som ending i stedet for -sen. Hun omtaler konsekvent sin bestefar
som "Petter Mattissa" (mens presten skrev "Peder Andreas Berg
Mathiassen" i kirkeboka). Men i havgapet utenfor - i Gildeskål - har jeg
ikke hørt om dette fenomenet. Jeg har derfor inntrykk av at det er et
innlandsfenomen oppover langs Helgelandskysten.

mvh
Frank H. Johansen

[Trond Engen]

Frank Johansen skreiv:

I Beiardalen, der min farmor kommer fra, bruker (brukte) de i hvert fall
-sa som ending i stedet for -sen. Hun omtaler konsekvent sin bestefar
som "Petter Mattissa" (mens presten skrev "Peder Andreas Berg
Mathiassen" i kirkeboka).

Et tegn på at Beiardalen langt på vei hører til Rana, språklig sett.

Men i havgapet utenfor - i Gildeskål - har jeg
ikke hørt om dette fenomenet. Jeg har derfor inntrykk av at det er et
innlandsfenomen oppover langs Helgelandskysten.

Jeg har også sett /-sa/ og /-det/ for kystbygda Nesna.


--
Trond Engen
Sløv men interessert

[Kristoffer]

"PB" <[email protected]> skrev i melding>

Hm. Kan du lokalisere nærmere? Har hørt med en 85-åring fra Evenes. Han
kan ikke minnes annet enn at det var -datter/-dotter som ble brukt, men
vanligst var gårdsbetegnelse (Anna i Brenna som var dotter til han Jens
Jonsa, altså ho Anne Jensdotter). -te, -det og -de var ukjente former for
ham.

Dette var merkelig. 85-åringen fra Evenes husker nok forskjellig fra en
90-åring i nabokommunen Skånland, som i sine yngre dager hadde et forhold
til ho Maria i Skuven, datter hennes Mette Hanste.
Jacob Sandes Simo i Støa huskes også. I det hele var vel navneskikkene
fargerikere i de såkalte gamle dager. At likhetene var større oppetter
kysten, datidens hovedvei, forklarer nok noe av grunnen til forskjellene
mellom ytre og indre Helgeland så vel som ytre og indre Ofoten. Eldre
narvikinger har sterke innslag av svensk, som særlig kommer til uttrykk i
godt lag og under vinterfestuka.
Kristoffer

[PB]

"Kristoffer" <[email protected]> skrev i melding
news:[email protected]...

"PB" <[email protected]> skrev i melding

Hm. Kan du lokalisere nærmere? Har hørt med en 85-åring fra Evenes. Han
kan ikke minnes annet enn at det var -datter/-dotter som ble brukt, men
vanligst var gårdsbetegnelse (Anna i Brenna som var dotter til han Jens
Jonsa, altså ho Anne Jensdotter). -te, -det og -de var ukjente former for
ham.

Dette var merkelig. 85-åringen fra Evenes husker nok forskjellig fra en
90-åring i nabokommunen Skånland, som i sine yngre dager hadde et forhold
til ho Maria i Skuven, datter hennes Mette Hanste.
Jacob Sandes Simo i Støa huskes også. I det hele var vel navneskikkene
fargerikere i de såkalte gamle dager. At likhetene var større oppetter
kysten, datidens hovedvei, forklarer nok noe av grunnen til forskjellene
mellom ytre og indre Helgeland så vel som ytre og indre Ofoten. Eldre
narvikinger har sterke innslag av svensk, som særlig kommer til uttrykk i
godt lag og under vinterfestuka.
Kristoffer
Kan det være en uttrykksmåte fra markebygdene? De har jo hatt innvandrere

fra nær og fjern. 85-åringen står på sitt, men har lovet å undersøke saken.

Mvh
Per Bragstad

[Trond Engen]

Jeg skreiv sjøl:

Jeg ser jeg glemte å skrive det, men jeg har sett både /-de/ og /-det/ i
Rana. Jeg har ikke litteraturen tilgjengelig nå, men har for meg at det
kan være /-det/ lenger ute i fjorden, dvs. i Sør-Rana (Hemnes).

Jeg har konsultert en kilde. Skjønt kanskje for ny til å regnes som
primærkilde. Faren min er vokst opp i Hemnes og hevder at /-det/ var
enerådende. Han er også rimelig sikker på at dette gjaldt innover i
fjorden, og skjønner ikke hvor slektshistorien for Mo tar /-de/ fra. I
hans fars, mi farmors, Salten het det derimot /-t/ -- /ho Anne Anderst/.

/Olsa/ ser ut til å være vanlig form i store deler av Nord-Norge, men
jeg har sett /Olso/ i Salten og Vefsn (har jeg for meg).

Det har han også for seg, og for Saltens del er han sikker. Han kopler
det til /-o/-målet i Salten og Vefsn, og sier at det samsvarer også i
Rana -- med /-sæ/ og /-æ/-endinger. Han trur videre det gjaldt i Nesna
med /-sa/ og /-a/. Men må ikke det bety at /-sen/-endingene en eller
annen gang er blitt identifisert med bestemt artikkel? Sjøl kunne jeg ha
lyst til å ta /-so/-ene fra svensk /-son/.

Det kunne være interessant å se hvordan formene samsvarer med talemålet
i svenske grensebygder. Jeg kryssposter til språk- og
slektsforskergruppene på begge sider.

Dette blir kanskje for sært for svenskene, men jeg fortsetter å poste
dit likevel. De trenger litt trafikk. Og jeg er fortsatt interessert i
svar derfra.


--
Trond Engen
Sløv men interessert

[Trond Engen]

Thorgeir Holm skreiv:

No får du inte gå vill i målet. På norsk heiter det -son (og -dotter).

Ja, for all del. Og så er /o/-ene svekka i de trykksvake endingene. Men
Vefsn og indre Salten -- som har beholdt /o/ i /-son/ -- har hatt mye
kontakt mot svensk Lappland, så det ville ikke vært unaturlig med
fellestrekk. (Rana har sjølsagt også hatt kontakt med Sverige. En ser
det visst først og fremst i ordforrådet, som skal ha blitt gradvis mere
svensk innover i fjorden.)

Det som er hendt, er at endinga -son er vorti handsama som ei ending, og
inte som ordet 'son'. På norsk (minder bergensk) gjekk som kjent einfeld
-n (i motsetnad til -nn) i endingane burt, og det kom til ein nasal
vokal, t.d.:

solen > sol~e, gentan > gentã, gentona > gentõ

Likeleîs bar det då åt med -son i sume målføre: -son > -sõ.
Nasalvokalane er no burte (minder i Selbu), og dei har gjerne jamka seg
inn med andre endingar.

Ja, jeg kjøper forklaringa for bortfall av /-n/, og burde ha sett
sammenhengen sjøl. Men om svenske grensebygder også viser /-n/-bortfall
ville formene være like, og det ville være interessant.

Men desse "Olsa" som du nemner, det skulde vera forvitneleg å høyrt
hokke l-ljod det er tal um? I Trøndelag heiter det /o:S/ ("Osj"), veit jeg.

I Rana: [o:Sæ]. "Hann Nisj Osjæ i Bøtt'n". Sier kilden.


--
Trond Engen
Sløv men interessert

[Hans-Magnus Herstad]

I Meløy (søndre) sa de Hans Os(j)a (Olsen) og Hans Jensa og Anna Anderstedt
og Kristine Jensstedt.

Hans-Magnus Herstad

"Trond Engen" <[email protected]> skrev i melding
news:[email protected]...

Frank Johansen skreiv:

I Beiardalen, der min farmor kommer fra, bruker (brukte) de i hvert
fall -sa som ending i stedet for -sen. Hun omtaler konsekvent sin
bestefar som "Petter Mattissa" (mens presten skrev "Peder Andreas Berg
Mathiassen" i kirkeboka).

Et tegn på at Beiardalen langt på vei hører til Rana, språklig sett.

Men i havgapet utenfor - i Gildeskål - har jeg ikke hørt om dette
fenomenet. Jeg har derfor inntrykk av at det er et innlandsfenomen
oppover langs Helgelandskysten.

Jeg har også sett /-sa/ og /-det/ for kystbygda Nesna.


--
Trond Engen
Sløv men interessert

[Kristoffer]

Nytt spørsmål: Hva het "Gunnar fra Lidarende" på norrønt mål, og hvordan ble
patronymikon brukt ?

Kristoffer

Trond Engen skrev:

Noen barn var Olas sønn og ble kalt Olssøn, andre var Olas datter og ble
kalt Olsdatter. Disse farsnavnsledda har hatt ulik uttale forskjellige
steder i landet, og i bygdebøker og annen lokalhistorisk litteratur vil
du ofte finne dem skrevet i dialektnær form. Paret "Olsa/Olste" høres ut
som det er nordfra et sted, men ikke indre Helgeland eller Salten.

Olsde er vanlig uttale av Olsdatter i Vefsn (på Helgeland), samt i Rana
hvor vi også finne Olsa som uttale av Olsen.
Olsde og Olsa samsvarer også med skrivemåten i Gardshistorie for Mo
prestegjeld (i Rana) av Anders Frøholm, som har ønsket å holde seg nært
opp til den lokale uttalen.

Jeg ser jeg glemte å skrive det, men jeg har sett både /-de/ og /-det/ i
Rana. Jeg har ikke litteraturen tilgjengelig nå, men har for meg at det
kan være /-det/ lenger ute i fjorden, dvs. i Sør-Rana (Hemnes).

Som svar på et annet innlegg skreiv jeg:

/Olsa/ ser ut til å være vanlig form i store deler av Nord-Norge, men
jeg har sett /Olso/ i Salten og Vefsn (har jeg for meg).

Det kunne være interessant å se hvordan formene samsvarer med talemålet i
svenske grensebygder. Jeg kryssposter til språk- og slektsforskergruppene
på begge sider.

[Trond Engen]

Kristoffer skreiv:

Hva het "Gunnar fra Lidarende" på norrønt mål,

Gunnarr Hámundarson f. eks., siden vi snakker om patronymikon. Gunnarr á
Hlíðarenda burde også gå bra. Se f. eks. på
<http://is.wikipedia.org/wiki/Gunnar_á_Hlíðarenda>. /Litt/ tunglest for
oss som ikke kan islandsk, men du burde i hvert fall få med deg navna.
Skjønt kasusendelsene er litt forskjellige i norrønt og islandsk.

og hvordan ble patronymikon brukt ?

Som en del av navnet -- eller et spesifiserende ledd -- når det var
behov for det. Andre spesifiserende tillegg -- brukt ved samme eller
andre høve -- kunne være gårdsnavn ("Gudbrand i Lia"), yrke
("Jordmor-Matja") eller forskjellige karakteristika ("Sterke-Nils").

Da skikken med faste etternavn fikk gjennomslag her i landet rundt
forrige århundreskifte, var det først og fremst farsnavn (eller fars
eller bestefars farsnavn)og gårdsnavn som ble brukt. I andre land kan du
se at yrkestitler og tilnavn er like vanlige.

Jeg trur forresten at /patronymikon/ er systemet, mens et enkeltnavn er
et /patronym/.


--
Trond Engen
Sløv men interessert

[Kjell Ove Nybø Hattrem]

Trond Engen:

Jeg trur forresten at /patronymikon/ er systemet, mens et enkeltnavn er
et /patronym/.

Hvor har du det fra?

--
Kjell Ove Hattrem

[Trond Engen]

Kjell Ove Hattrem skreiv:

Hvor har du det fra?

Dårlig sjølsensur i en alt for sein nattetime, kanskje? Nå, vel. Vi har
mange andre greske ord for navn og benevnelser, og de slutter på
/-onym/. I følge Store Norske skal /patronymikon/ være avleda av
flertallsformen av /patronym/. Så jeg slutta at det opprinnelig ikke kan
ha blitt brukt om enkeltforekomster.

Jeg lar være å sende til de svenske gruppene.


--
Trond Engen
Sløv men interessert

[Vidar Jortveit]

Trond Engen <[email protected]> wrote in
news:[email protected]:

Kristoffer skreiv:

Hva het "Gunnar fra Lidarende" på norrønt mål,

Gunnarr Hámundarson f. eks., siden vi snakker om patronymikon. Gunnarr
á Hlíðarenda burde også gå bra. Se f. eks. på
http://is.wikipedia.org/wiki/Gunnar_á_Hlíðarenda>. /Litt/ tunglest
for oss som ikke kan islandsk, men du burde i hvert fall få med deg
navna. Skjønt kasusendelsene er litt forskjellige i norrønt og
islandsk.

Veldig interessant. Denne formen er så vidt jeg vet lite i bruk på Island
i dag, men er fremdeles aktivt brukt på Færøyene (eks. Jakup á Borg).

og hvordan ble patronymikon brukt ?

Som en del av navnet -- eller et spesifiserende ledd -- når det var
behov for det. Andre spesifiserende tillegg -- brukt ved samme eller
andre høve -- kunne være gårdsnavn ("Gudbrand i Lia"), yrke
("Jordmor-Matja") eller forskjellige karakteristika ("Sterke-Nils").

Da skikken med faste etternavn fikk gjennomslag her i landet rundt
forrige århundreskifte, var det først og fremst farsnavn (eller fars
eller bestefars farsnavn)og gårdsnavn som ble brukt. I andre land kan
du se at yrkestitler og tilnavn er like vanlige.

Jeg trur forresten at /patronymikon/ er systemet, mens et enkeltnavn
er et /patronym/.

--
Vidar Jortveit
Bergen, Norway

- "We have embarrassed them into putting in a performance where they
have embarrassed us. We made them play so well."
Wycombe Wanderers' John Gorman after being 3-1 up in the League Cup
against Aston Villa at half time, only to lose 3-8.

[Trond Engen]

Vidar Jortveit skreiv:

Trond Engen wrote:

[Gunnarr á Hlíðarenda]

Veldig interessant. Denne formen er så vidt jeg vet lite i bruk på Island
i dag, men er fremdeles aktivt brukt på Færøyene (eks. Jakup á Borg).

Ja, det er interessant. Preposisjon ved gårdsnavn brukt som navneledd er
enda et emne jeg har lite oversikt over... Det ville være naturlig om
det var samme preposisjon som ellers brukes sammen med gårdsnavnet, men
jeg er slett ikke sikker på om dét er konsekvent. Jakob Sande dikter om
Simo i Støa og Brita i Bu, Alf Prøysen om Gunnar på Mo og Alv Schiefloe
om Maren i Myra. Etternavnet mitt er opprinnelig et ranværsk /i Enge/.
Men det trenger ikke bety at det har vært brukt preposisjon i alle deler
av landet.

Siden se. stadig er med oss kan vi utvide /landet/ med Herjedalen, så vi
får med Henning Mankell. "Danselærerens tilbakekomst" foregår i
barndomstraktene hans. Han gjør et poeng av at der er det vanlig å
omtale folk ved gårdsnavnet, og så vidt jeg husker bruker han ikke
preposisjon. Men det er et par år siden jeg leste jeg boka, og ett og
annet kan sikkert ha skjedd i oversettelsen. Det at han skriver om det
har fått meg til å tru at skikken er eksotisk for andre svensker. Nå får
jeg kontrollert dét. Om noen tar agnet.


--
Trond Engen
Sløv men interessert

[Frank Ö]

Trond Engen wrote:

Siden se. stadig er med oss kan vi utvide /landet/ med Herjedalen, så vi
får med Henning Mankell. "Danselærerens tilbakekomst" foregår i
barndomstraktene hans. Han gjør et poeng av at der er det vanlig å
omtale folk ved gårdsnavnet, og så vidt jeg husker bruker han ikke
preposisjon. Men det er et par år siden jeg leste jeg boka, og ett og
annet kan sikkert ha skjedd i oversettelsen. Det at han skriver om det
har fått meg til å tru at skikken er eksotisk for andre svensker. Nå får
jeg kontrollert dét. Om noen tar agnet.

Det var et innslag om dette fenomenet i TV-programmet "Värsta
Språket" på Svt i 2002. Der tok man bl.a. opp tradisjonen i
Dalarna der gårdsnavnet kommer aller först, foran fornavnet og
etternavnet, noe som kan gi litt ... spesielle navn.

http://svt.se/svt/jsp/Crosslink.jsp?d=1789&a=43198

--
/ Frank, Göteborg.

[Trond Engen]

Frank Ö skreiv:

Det var et innslag om dette fenomenet i TV-programmet "Värsta Språket"
på Svt i 2002. Der tok man bl.a. opp tradisjonen i Dalarna der
gårdsnavnet kommer aller först, foran fornavnet og etternavnet, noe som
kan gi litt ... spesielle navn.

http://svt.se/svt/jsp/Crosslink.jsp?d=1789&a=43198

Da har vi nådd fram til en kjepphest (og den er faktisk både språk- og
elektsforskingsrelatert): Inndelinga i de to klassene /gitt navn/
(fornavn) og /arva navn/ (etternavn), er uhensiktsmessig for de fleste
samfunn og for stort sett hele verdenshistorien. Det fins en del
navnetyper som går igjen i forskjellige kulturer, og farsnavn, stedsnavn
og tittel er blant dem. Det burde være mulig for en tamil som flytter
til Norge å få sitt patronym(ikon?) forstått som patronym. Det burde
være mulig for norske medier å forstå at ungarske politikere setter
familienavnet først når de snakker ungarsk. Og det burde være mulig for
folk fra Dalarna å ta med gårdsnavnet der lokal tradisjon -- dialekt om
vi vil -- sier at det skal være med, uten å lage unntaksbestemmelser i
lov om døpenavn. Når man er Backa Lars Jönsson hjemme i Dalarna skal man
samtidig kunne være Lars Jönsson i Backa hos svigerfamilien i Värmland,
Lars Jönsson på jobben i Stockholm og Lorenzo Giovannelli eller hva det
nå måtte bli på ferie i Toscana. Håndskrevne ruller og attester og
manuell behandling av sakskort har ført til at vi har praktisert
unntaksregler et par hundre år, men jeg kan ikke forstå at det skal være
nødvendig mye lenger.

Det burde finnes en internasjonal standard for utveksling av navn og
personopplysninger, og fins den burde den systematisere hvilke
navnesystemer som er i bruk og hvordan de kodes, og gjør standarden dét
burde den bli implementert av folkeregistre og
slektsforskerprogramvareutviklingsfagmiljøer over hele verden, og har de
alt gjort det burde de fortelle det til meg. Og har de alt fortalt det
burde de be meg finne på et annet ord enn "burde".


--
Trond Engen
Sløv men interessert

[Nisse Husberg]

Trond Engen <[email protected]> writes:

Da har vi nådd fram til en kjepphest (og den er faktisk både språk- og
elektsforskingsrelatert): Inndelinga i de to klassene /gitt navn/
(fornavn) og /arva navn/ (etternavn), er uhensiktsmessig for de fleste
samfunn og for stort sett hele verdenshistorien. Det fins en del
navnetyper som går igjen i forskjellige kulturer, og farsnavn,
stedsnavn og tittel er blant dem. Det burde være mulig for en tamil
som flytter til Norge å få sitt patronym(ikon?) forstått som
patronym. Det burde være mulig for norske medier å forstå at ungarske
politikere setter familienavnet først når de snakker ungarsk. Og det
burde være mulig for folk fra Dalarna å ta med gårdsnavnet der lokal
tradisjon -- dialekt om vi vil -- sier at det skal være med, uten å
lage unntaksbestemmelser i lov om døpenavn. Når man er Backa Lars
Jönsson hjemme i Dalarna skal man samtidig kunne være Lars Jönsson i
Backa hos svigerfamilien i Värmland, Lars Jönsson på jobben i
Stockholm og Lorenzo Giovannelli eller hva det nå måtte bli på ferie i
Toscana. Håndskrevne ruller og attester og manuell behandling av
sakskort har ført til at vi har praktisert unntaksregler et par hundre
år, men jeg kan ikke forstå at det skal være nødvendig mye lenger.

Det burde finnes en internasjonal standard for utveksling av navn og
personopplysninger, og fins den burde den systematisere hvilke
navnesystemer som er i bruk og hvordan de kodes, og gjør standarden
dét burde den bli implementert av folkeregistre og
slektsforskerprogramvareutviklingsfagmiljøer over hele verden, og har
de alt gjort det burde de fortelle det til meg. Og har de alt fortalt
det burde de be meg finne på et annet ord enn "burde".

Namnbruket här i östra Nyland (100 km öster om Helsingfors) är att man
först har gårdens namn (fast vi använder "stell" för gård) och sedan
dopnamnet. Vårt stell heter Bos-Sestu och därför kallas jag "Bos-Sestu
Nisse". Det officiella namnsystemet fram till ca. 1915 var <namn>
<fadersnamn> <stellnamn> så min farmors far hette Anders Johan
Gustafsson Bosas.

Stellnamnet var det gamla rusthållets namn fastän det delades redan på
1700-talet. Rusthållet hette Bosas (eller Boos från någon Bo som ägt
det före 1544 då det redan finns i Gustav Vasas jordebok). Det delades
i Bos-Nystu, Bos-Lilstu, Bos-Sestu och Bos-Framstu. Av namnen ser man
att Bos-Nystu byggde ny stuga, Bos-Lilstu fick lillstugan, Bos-Sestu
fick sänstugan och Bos-Framstu fick framstugan. Det var nämligen lätt
att rada ned en del av stockstugorna och flytta delen ett par meter
och hugga stock till nya väggar.

Folk bytte också namn då de flyttade till ett annat stell. Min mormors
far hette Henrik Johansson Ståhls, men blev Henrik Johansson Skräddars
då han kom som måg till Stuvus (en del av Skräddars) och då han bytte
jord med Norrila så blev han Henrik Johansson Norrila. Men han var ju
inte alls släkt med Norrilas.

Kring 1920 måste folk enligt lagen ta familjenamn och då blev det ett
elände. Syskon tog olika namn och det är verkligen svårt att
släktforska i början på 1900-talet.

Men i byarna lever den gamla traditionen vidare.

Intressant nog så användes faderns eller moderns namn i Medåker (nära
Närke i västligaste ändan av Mälaren). Man talar om Majs Anders och
Lars Karls Oskar. Ett intressant namn är också Kalle Brormin (eftersom
hans bror talade om honom som "Kalle bror min") Hans stuga heter då
Kalle Brormins.

Nisse

[Trond Engen]

Nisse Husberg skreiv:

Namnbruket här i östra Nyland (100 km öster om Helsingfors) är att man
först har gårdens namn (fast vi använder "stell" för gård) och sedan
dopnamnet. Vårt stell heter Bos-Sestu och därför kallas jag "Bos-Sestu
Nisse". Det officiella namnsystemet fram till ca. 1915 var <namn
fadersnamn> <stellnamn> så min farmors far hette Anders Johan
Gustafsson Bosas.

Stellnamnet var det gamla rusthållets namn fastän det delades redan på
1700-talet. Rusthållet hette Bosas (eller Boos från någon Bo som ägt
det före 1544 då det redan finns i Gustav Vasas jordebok).

Jeg var en gang på Gammalsvenskby-museet i Roma på Gotland. Der la jeg
merke til at de svenske landsbyene på Dagö hadde navn som Knutas og
Utas. Jeg hadde lagt merke til formen allerede, for navnet som sto på
døra til leiligheten vi bodde i i Visby var av samme type. Jeg spurte
meg for og fikk vite at dette var et spesielt trekk ved de svenske
bosetningene på Dagö, men det strekker seg tydeligvis videre. Kan det
gjelde alle de gamle landnåmsdistriktene? Hva er etymologien til
/-as/-endelsen?

Folk bytte också namn då de flyttade till ett annat stell. Min mormors
far hette Henrik Johansson Ståhls, men blev Henrik Johansson Skräddars
då han kom som måg till Stuvus (en del av Skräddars) och då han bytte
jord med Norrila så blev han Henrik Johansson Norrila. Men han var ju
inte alls släkt med Norrilas.

Sjølsagt, ellers ville jo navnet være misvisende. Flytta de langt kunne
de kanskje i stedet -- eller i tillegg -- få et navn som sa hvor de
hadde kommet fra. Nylander?


--
Trond Engen
Sløv men interessert

[Nisse Husberg]

Trond Engen <[email protected]> writes:

Nisse Husberg skreiv:

Namnbruket här i östra Nyland (100 km öster om Helsingfors) är att man
först har gårdens namn (fast vi använder "stell" för gård) och sedan
dopnamnet. Vårt stell heter Bos-Sestu och därför kallas jag "Bos-Sestu
Nisse". Det officiella namnsystemet fram till ca. 1915 var <namn
fadersnamn> <stellnamn> så min farmors far hette Anders Johan
Gustafsson Bosas. Stellnamnet var det gamla rusthållets namn fastän
det delades redan på
1700-talet. Rusthållet hette Bosas (eller Boos från någon Bo som ägt
det före 1544 då det redan finns i Gustav Vasas jordebok).

Jeg var en gang på Gammalsvenskby-museet i Roma på Gotland. Der la jeg
merke til at de svenske landsbyene på Dagö hadde navn som Knutas og
Utas. Jeg hadde lagt merke til formen allerede, for navnet som sto på
døra til leiligheten vi bodde i i Visby var av samme type. Jeg spurte
meg for og fikk vite at dette var et spesielt trekk ved de svenske
bosetningene på Dagö, men det strekker seg tydeligvis videre. Kan det
gjelde alle de gamle landnåmsdistriktene? Hva er etymologien til
/-as/-endelsen?

Det är en genitiv, men det är lättare att uttala Bosas än Boos. Det
blev så småningom tradition att stället (gården) har ett namn som
slutar på -as eller över huvud taget med en inskjuten vokal. Men det
finns nog också namn med vanlig genitiv, t.ex. har vi Knuts, Fjersmans
och Jofs. Det kommer från "Knuts gård", "Fjersmans gård" och "Jofs
gård". Den här namnformen finns överallt i SVensk-Finland.

Folk bytte också namn då de flyttade till ett annat stell. Min mormors
far hette Henrik Johansson Ståhls, men blev Henrik Johansson Skräddars
då han kom som måg till Stuvus (en del av Skräddars) och då han bytte
jord med Norrila så blev han Henrik Johansson Norrila. Men han var ju
inte alls släkt med Norrilas.

Sjølsagt, ellers ville jo navnet være misvisende. Flytta de langt
kunne de kanskje i stedet -- eller i tillegg -- få et navn som sa hvor
de hadde kommet fra. Nylander?

Det finns Nylander hos oss, men ortnamn är faktiskt ganska
ovanliga. Däremot är yrke relativt vanligt. Smiss (Smeds), Skomars
(Skomakare) och Hofs (från hovman=soldat).

Nisse