Våre røtter – arbeid og dødelighet

Høstens første møte, med nær lokalhistorie som tema, samlet 34 personer i Litteratursalen som på grunn av koronatiltak hadde begrensning i antallet.

Ole. M Jarlodd i Litteratursalen 2020. Foto Viggo Eide

Arbeidsfolkan på Ullvarefabrikken

Ole Martin Jarlodd hadde ikke tilgang på alle som arbeidet ved ullvarefabrikken de 55 årene fabrikken var i drift fr 1899, og han konsentrerte seg om de som var mester (ledere\ for sin seksjon.  Vi fikk høre om bestyrere, spinnemestre, vevmestre, fargere, bredskapsmestre og kontorfolk.

En del av de siste som arbeidet der kjente han godt til, og vi fikk også et innblikk i familieforholdene deres.  Detaljer om alle disse kan du se i presentasjonen hans, Arbeidsfolkan på Ullvarefabrikken.

Det gamle samfunnet og døden

Med utgangspunkt i sin egen demografisk hovedfagsoppgave fra 1989 tok Kirsti Holand for seg dødeligheten i perioden 1765 – 1865 i en kystkommune på Helgeland, Vega. Først fikk vi en sammenlikning mellom hele landet og for Vega når det gjaldt utviklingen i dødeligheten over år, med særlig fokus på det som kalles den demografiske overgangen (fallet i dødelighet etter 1815). Dernest viste hun en grafisk framstilling av sesongvariasjonene, dødeligheten innenfor kalenderåret.

Konklusjonene her var at for en kystkommune i Nordland på 17 – og 1800-tallet viser tallene at den generelle dødeligheten var høyere her enn i landet som helhet, kriseårene var flere og fallet i dødeligheten kom seinere. Og kanskje det mest markante er en stor overdødelighet på våren i den tidligste perioden fram til 1815.

De neste punktene gikk på spesifikke dødsårsaker: spebarnsdødeligheten og drukningsdøden.

Antallet barn som døde var ikke høyere her enn for resten av landet, men når 25 % av barna ikke rakk å leve fram til de fylte ett år, forteller jo det sitt om hva befolkninga måtte leve med.

Når det gjaldt det neste punktet, døden på havet, var det Eilert Sundt hun her brukte som kilde. Han fant på midten av 1800-tallet at «for mandfolk over 10årsalder ligger den skjebne for at 1 av 4 finde sin død i bølgene». Eilert Sundt fant disse tallene så «forferdelige», og engasjerte seg sterkt i for det første å gjøre dette kjent i resten av landet, og tok også initiativ til å danne et redningsselskap. Selv opplevde han ikke stiftelsen av Redningsselskapet, som skjedde i 1891, men har fått æren i form av at han kalles Redningsselskapets far. Se Kirstis presentasjon, Det gamle samfunnet og døden.

Begravelse - fra Kirsti Holand

Ennå ikke medlem

i Norges største organisasjon for slektsforskere?

Se alle medlemsfordeler

Annonse:

banner ad