Nordmenn i første verdenskrig

I 2018 er det 100 år siden første verdenskrig sluttet. Norge forholdt seg nøytralt, men likevel ble mellom 14 000 og 16 000 norskfødte menn og kvinner førstehånds vitner til denne blodige skyttergravskrigen som herjet Europa i fire år.

Foto: Library and Archives Canada/Wikimedia Commons

«Rundt oss hadde vi soldater som skjøt i ett sett. Sårede hylte og bar seg, noen ropte på Gud, andre svor og bante. Rundt oss lå likene i forvridde stillinger strødd utover skogbunnen. Et og annet lik var noenlunde helt, men mange lå med tarmer og hjernemasse flytende omkring seg. Enkelte hadde fått hodet skutt av, andre manglet armer og bein. Overalt ble det hylt og grått, bedt og bannet, og over det hele lå kruttrøyken som en klam, stinkende tåkedis».

Slik beskriver Hans Gjerde sitt første møte med skyttergravskrigen, som soldat i det amerikanske marineinfanteriet, under første verdenskrig.

I likhet med rundt 14 000 til 16 000 andre norskfødte menn deltok han i denne fire år lange blodige krigen. Da krigen brøt ut i 1914 befant hundretusenvis av norskfødte personer seg i utlandet. Dette var fastboende emigranter, midlertidige tilreisende og sjøfolk på land. Disse befant seg blant annet i Storbritannia, Canada og Australia.

Mange tusen norskfødte vervet seg

Da krigen var et faktum, vervet mange av dem seg frivillig til tjeneste. Noen hundretalls personer vervet seg i tillegg i Frankrike, men også i Tyskland, som var på den andre siden av konflikten.

I Canada og Australia, hvor henholdsvis 3000 og 5000 norskfødte vervet seg, hadde de ingen stående hær og de var avhengig av frivillige. I Storbritannia og Tyskland måtte du være statsborger for å verve deg til hæren, mens Frankrike hadde Fremmedlegionen som et tilbud til utenlandske frivillige. Hvorfor disse nordmennene valgte å bli med i en krig som på mange måter ikke var deres, finnes det flere grunner til.

– Noen meldte seg av eventyrlyst og visste ikke hva de gikk til. Andre hadde reist fra Norge som arbeidsinnvandrere, og mistet jobben i sitt nye hjemland da verdensøkonomien stoppet opp. En tredje gruppe gjorde det for å få aksept og bli godtatt i sitt nye hjemland. Under krigen vokste fremmedfrykten, og i Canada er det kanskje ikke så stor forskjell mellom en nordmann og en tysker, som på denne tiden var fienden. Mange ville derfor bevise sin lojalitet. Vi vet også at noen vervet seg av ideologiske årsaker, spesielt i Tyskland. Dette var stor sett snakk om nordmenn med tysk familiebakgrunn eller nordmenn som var veldig tyskvennlige, sier historiker Ola Teige.

Sammen med Nik Brandal og Eirik Brazier gav han i 2014 ut boken De ukjente krigerne. Nordmenn i første verdenskrig. Ved hjelp av kilder fra flere deler av verden kartla de en krigsinnsats som har vært lite belyst i Norge.

Rundt 10 000 nordmenn på amerikansk side

Da USA gikk med i krigen i 1917, var det ikke lenger bare av fri vilje nordmenn vervet seg.

– De innførte verneplikt for alle menn mellom 18 og 45 år, både for amerikanske statsborgere og de som ikke var dette. Vi har funnet ut at det var rundt 40 000 norskfødte menn som ble registrert på vernepliktlistene. Av disse regner vi med at rundt 10 000 ble sendt ut i krig. De som ikke var amerikanske statsborgere kunne komme seg ut av tjeneste, men det var gjerne en lang og byråkratisk prosess. Vi har funnet eksempler på dem som allerede var kommet til Frankrike da meldingen om fritak kom, sier Teige.

Han legger til at de som prøvde å komme seg ut av tjeneste, i tillegg risikerte å ikke kunne søke amerikansk statsborgerskap og dermed måtte reise tilbake til Norge.

Det var dramatisk og et stort nederlag for mange emigranter som hadde satset alt på et nytt liv i USA. Likevel trosset rundt 2000 menn denne faren, og fikk hjelp av den norske ambassaden i Washington til å komme seg unna.

For dem som hadde vervet seg frivillig var det ingen sjanse til å komme seg unna, selv ikke etter hjelp fra den norske utenrikstjenesten. De hadde forpliktet seg til å delta i aktiv tjeneste så lenge krigen varte.

– Vi ser at mange av dem vervet seg med stor entusiasme og optimisme, men at denne forsvant da de kom ut i tjeneste. Blant brevene vi har funnet i arkivene er det flere som inneholder setningen «Mor, hjelp meg», sier Teige. 

Kvinner dro som sykepleiere

Blant dem som vervet seg frivillig, var det også rundt 500–600 norskfødte kvinner. De vervet seg primært som sykepleiere, mange i Røde Kors. I motsetning til de norske mennene, som ofte hadde arbeiderklassebakgrunn, kom disse kvinnene gjerne fra middel- og overklassen.

– Det finnes ikke så mange personlige beretninger fra mennene som deltok i krigen, men kvinnene var ofte svært skriveføre og skrev i aviser eller utgav sine memoarer etter krigen. Mye av dette materialet har vi brukt i boken vår, sier Teige.

Han legger til at krigen på mange måter var en frigjøringskamp for kvinner, en sjanse for dem å vise at de kunne trå til på alle fronter når det virkelig trengtes. Dette var også en medvirkende årsak til at kvinner i mange europeiske land fikk stemmerett ganske raskt etter krigen.

Forening for begge sider

Den endelige sluttdatoen for første verdenskrig var 11. november 1918. Rundt 20 prosent av soldatene kom aldri hjem. Av nordmennene som overlevde var det noen tusen som vendte tilbake til fødelandet, resten dro tilbake til landene de emigrerte til før krigen. Med seg hadde de med seg en krigspensjon for innsatsen de gjorde, men ellers var det ikke så mange andre støtteordninger å hente. Hvilken psykisk belastning en krig kunne ha på et menneskesinn var det lite kunnskaper om, og ny våpenteknologi førte til nye utfordringer for medisinfaget.

Blant annet ble giftgass for fullt tatt i bruk som et våpen under denne krigen, og mange soldater døde av lungeskader som følge av dette utover 20- og 30-tallet. I deres begravelser dukket det ofte opp en krans fra «Norske krigsveteraner 1914–1918».

– Elleve år etter krigen danner en gruppe veteraner fra krigen denne foreningen, på Cafe Engbret i Oslo den 26. november. Det som var unikt for foreningen var at den samlet veteraner fra begge sider av krigen. Det blir sagt at det ikke fantes noe lignende i resten av verden. Vi vet at medlemmer av foreningen i hvert fall på et tidspunkt hadde stått overfor hverandre på hver sin side av fronten. Formålet med foreningen var å danne en kameratslig krets og ikke trekke frem krigens grusomheter, men fokusere på de tingene som var bra. Det var kun de som hadde vært med i krigen som visste hvordan det hadde vært, og de måtte derfor søke sammen for å snakke om det. De møttes jevnlig i tiårene som fulgte, sier Teige.

Han legger til at enkelte i foreningen senere gikk inn i SS under neste verdenskrig, mens andre ble pasifister.

Å skjule opplevelsen fra krigen var en vei mange veteraner valgte. I avisintervjuer er det en del tilbake- vendte soldater som sier at de ikke ønsker å snakke om det de hadde opplevd. Mange av dem holdt dette skjult frem til sin død. Den siste gjenlevende norske veteranen var trolig Henrik Johan Sommerschild. Han døde i 1990, 95 år gammel.

Kilder til de som deltok i krigen

Folketellingen fra 1910

Dette er den første folketellingen som inneholder fødselsdato, noe som er nyttig når du skal gå videre til andre kilder. Spesielt i utenlandske kilder der norske navn kan være forandret. Soldatene i første verdenskrig var i de fleste tilfeller unge da de deltok. Det betyr at mange av nordmennene ennå ikke hadde rukket å emigrere fra Norge i 1910.

Aviser

Dette har vært en av de aller viktigste kildene i arbeidet med De ukjente krigerne. Nordmenn i første verdenskrig. Avisene finner du mange av på Nasjonalbibliotekets nettside. Krigen opptok norske aviser i stor grad og den preget avisforsidene daglig. Lokalavisene viet også spalteplass til det som foregikk, med lokale vinklinger om folk fra området som deltok. Her finner vi både dødsannonser og notiser, men mange aviser trykket også brev som soldatene sendte hjem til sine kjente og kjære. Avisene gikk bredt ut i hvem de skrev om. Både de som var født og/eller oppvokst i Norge, og de som hadde familie her, fikk spalteplass.

Når du søker i Nasjonalbibliotekets baser er det lurt å søke bredt og sortere på år. Gode søkeord kan for eksempel være «falt», «tysk tjeneste», «fransk tjeneste» og «frivillig».    

Det er også verdt å sjekke ut norske aviser i utlandet, og andre aviser som sokner til området der personen du leter etter bodde i sitt nye hjemland.

Arkivet etter Nordmanns-Forbundet

Arkivet etter Nordmanns-Forbundet ligger hos Migrasjons- museet i Stange. Det inneholder brev og rapporter fra Nordmanns-Forbundet lokallag rundt om i hele verden, med deres reaksjoner på krigen og utfordringene nordmenn møtte, revet mellom sin norske identitet og lojalitet til sine nye hjemland. Videre inneholder arkivet en verdifull avisklippsamling og forbundets tidsskrift, som er en nyttig kilde til opplysninger om nordmenn rundt om i verden under første verdenskrig, og i andre perioder.

Arkivet etter Utenriksdepartementet

Utenriksdepartementet hjalp alle, uansett hvor tynt båndet til Norge var. I dette arkivet, som ligger i Riksarkivet, finner du henvendelser fra familier som etterlyser sin sønn eller bror. Noen av dem har ikke hørt fra han på mange år og lurer på om vedkommende kan ha vervet seg, mens andre vil ha informasjon om hvordan det går med han i krigen. Her kan det av og til finnes brev.

Etter krigen finner du mange saker som angår krigspensjon og saker der man ønsket å få avdøde soldater hjem til Norge. Det var et tilbud etterlatte til soldater fra den amerikanske hæren fikk.

Om du ønsker å reise for å kikke på dette arkivet, kan du blant annet spørre etter et underarkiv med arkivnøkkelen av 1906. Der vil du finne mye.

Memoarer og bøker

Det ble utgitt noen memoarer og bøker fra soldater og andre som deltok i krigen her i Norge, men det er ikke mange. De fleste av dem ligger ute på Nasjonalbibliotekets nettsider.

Sjømannsruller

En del norske sjøfolk ble også rammet av første verdenskrig. Disse kan du finne informasjon om i sjømannsrullene som ligger på Digitalarkivet og på nettsiden Minnehallen.

Kilder i Canada, New Zealand og Australia

I Canada, New Zealand og Australia er alle soldatmapper fra første verdenskrig gjort søkbare på nettet. Disse finner du hos henholdsvis Library and Archives Canada, Archives New Zealand og National Archives of Australia.

Har du flaks kan du få mange detaljer om tjeneste- historien og helsen deres, samt brev fra etterlatte i noen tilfeller. I de australske soldatmappene finner du også inngående beskrivelser av alle fysiske kjennetegn, som tatoveringer og lignende.

Bruker du informasjonen du finner i soldatmappene om hvor vedkommende var til ulike tider, og kobler denne opp mot mer generell historie om første verdenskrig kan du få et tydelig bilde av hva de var med på og opplevde. En verdifull nettkilde for dem som har australske soldater er Australian War Memorial. Her er det lenker til flere kilder om soldater, blant annet Røde Kors-rapporter om enheter, savnede soldater og krigsfanger, bilder med mer.

På nettsidene til National Archives i Storbritannia er tjenestepapirer fra første verdenskrig lagt ut, men dette gjelder bare ti prosent av materiale som fantes. Resten ble bombet og ødelagt under andre verdenskrig. Papirene som ikke ble ødelagt, finnes også på Ancestry.

En annen nyttig kilde er Medal Cards. De er ganske kortfattede, men hvis du har et navn, så går det her an å få bekreftet tjeneste, finne avdeling og få vite medaljer vedkommende fikk.

Videre har Commonwealth War Graves Commission en database over alle krigsgraver med soldater fra det britiske imperiet - Storbritannia med kolonier, Canada, Australia, New Zealand. Fødested eller pårørende er i noen tilfeller angitt. Men navn er det alltid.

Kilder i USA

I USA finnes det ikke et samlet arkiv over soldater som deltok i første verdenskrig, da ansvaret for registrering og verving av mannskap var et lokalt ansvar i hver delstat.

Men det finnes det vi kaller «draft cards», som alle vernepliktige måtte fylle ut. Men ikke alle disse ble innkalt til krigstjeneste. Kortene ligger på Ancestry.  Der finnes det også noen andre registre og arkiver knyttet til første verdenskrig.

Se også American Battle Monuments Commission.

Kilder i Tyskland

Tyske krigsgraver finner du hos Volksbund Deutsche Kriegsgräberfürsorge.

Kilder i Frankrike

Mémoire des hommes har en database med 1,3 millioner soldater som falt for Frankrike.

KILDE: Ola Teige

Ennå ikke medlem

i Norges største organisasjon for slektsforskere?

Se alle medlemsfordeler

Annonse:

banner ad